Han har senga for seg selv
Men en lapp ligger igjen med telefon, jobb og hjem
Og et navn han kan høre, som ble visket i går kveld

Og det er blå. blå, blå himmel
Så blå at det er lattelig, så fin at han må le
Slik en blå, blå, blå himmel
Så blå, som en blå klisje

Så går han sakte ned til byen
Mens han hilser på trikk og trær
Og folk som går forbi, vil han stoppe å si
Har dere hørt slikt et vakkert navn, har dere sett slikt et vakkert vær

Slik en blå, blå, blå himmel
Så blå at det er lattelig, så fin at han må le
Slik en blå, blå, blå himmel
Så blå, som en blå klisje

I det han går forbi et vindu, får han øye på seg selv
Han kjenner seg knapt igjen
Som et gjennsyn med en savnet venn
De sa det skulle regne så ble det finvær likevel

Og det ble blå, blå, blå himmel
Så blå at det er lattelig, så fin at han må le
Slik en blå, blå, blå himmel
Så blå....
Og det er blå, blå, blå himmel
Så blå at det er lattelig, så fin at jeg må le
Slik en blå, blå, blå himmel
Så blå....
Som en blå klisje
Som en blå klisje