Det er en lang dags ferde mot natt
jeg kjenner at
dagen setter meg på prøve
så jeg føler meg matt
jeg føler meg slapp
men brisen gjennom mørket gjør meg levende
vi danser i vinden
for varmen er kvelende
Perleporten er lukket
lyset er slukket
vi kaster alle hemninger
som når vi har drukket
blodåren er truffet
det surrer og jeg føler meg stukket
nå blir det stille fram til dagen har sprukket.

Det er en lang dags ferd mot natt
Jeg sitter stille
jeg prøver det jeg kan
å stenge sinnet inne
jeg er stille
som i graven
i en dyp katakombe
men så skjer det noe
som får meg til sprenge som en bombe
hele rommet rundt meg ekspolderer
jeg ser sannheten tar bolig i de sykeste ideer
forlanger koridorer, blir mer enn metaforer
jeg kreperer men som sagt da at
jeg fortsatt har en tro på at jeg lever

Det er en lang dags ferd mot natt
Alt er svart og setter sinnet mitt i kok
jeg drikker meg til mot
for å prøve å besvime
for å prøve å dåne
for å prøve meg og sjekke ut hvor mye jeg kan tåle
jeg plager meg og piner meg og stikker meg til blods
jeg må komme meg i sikkerhet
jeg stikker av til fots
for jeg sitter i en snar
mellom virkelighet som var
nok en natt på hospital er nok mer enn jeg kan klare.

Jeg vil ha, men jeg får ikke
du prøver, men forstår ikke
tiden løper fra oss
jeg vil sloss, men du slår ikke
du bynner,lukker øya
når jeg stivner og blir svær
for begjær pusser opp i en hver
og det er som om jeg flyter
det føles som jeg driver
men synker man til bunns når vannet stiger
gal kan man si, men nok en gang går jeg forbi
et åpent binderi i en sovesal på Bjølsen Hospital