Sorgens sorte slør har senket seg over skogen
Nattens eventyr skal fortelles nok en gang
Skapninger som timer før søkte ly for solen

titter frem fra fjellsprekker i glede over nattens sang
Musikk så vakker og grotesk blir fremført der ved tjernet
Langt der bortenfra høres fossefallets brus
Hvisking i fra buskene og knaking i fra trærne
Alt blander seg og går i ett med vindens spøkelsesus
Du fremmede som nærmer deg vokt deg for skogens arme
Med mindre du for alltid vil ta del i nattens klang
Evig vil du sky den solen som før gav deg varme
Aldri vil du settes fri fra mørkets kalde fang
Når månens lys gir bekkens smeltevann gyldne farger
Da skal du snu og løpe hjem hvis du har livet kjært
For under mosekledde hauger eter mark og larver
Fra restene av de som skogen grådig har fortært